Madagaskar. I april reiste jeg til Madagaskar for å lage film om min oldefar, Ole Strand, som var misjonær i landet fra 1930 til 1950. Sammen med min mor besøkte vi stedene han hadde bodd og institusjonene han hadde vært med å starte. Det som møtte meg var et fattig land. Madagaskar hadde i 1960 en befolkning på 5 millioner mennesker. I 2017, et drøyt halvt århundre senere er befolkningstallet 25 millioner. Til sammenligning har Norge hatt en økning fra 3,5 millioner til 5,3 millioner på samme tid. En av mange følger av den enorme økningen er fattigdom og en befolkning der 43% er barn under 14 år.

Madagaskar_7802.jpg

Å se så stor fattigdom gjør noe med en. Når man kommer hjem setter man pris på at trikken kommer når den skal og at det går en trikk og at det i det hele tatt finnes skinner som en trikk kan gå på. Der finnes det ikke systemer for søppel, avfall er strødd på bakken og hoper seg opp i byene. Landet mangler infrastruktur, er gjennomkorrupt, få barn gjennomfører grunnutdannelsen og 35% av befolkningen er analfabeter. Barna på Madagaskar har nesten ingenting og setter pris på hva enn de får, om det er en kulepenn, en gulrot eller en tom vannflaske. Samtidig blir man bedt om å ikke gi ettersom det fordrer en kultur der barna blir tatt ut av skolen for å tigge til familien. Det var ikke lett å la være når du vet at de ville bli fantastisk glade for kun tusen yari yari – 2 kr og 50 øre.

På tross av situasjonen møtte jeg mye glade og flotte mennesker og det føltes trulig naturlig å portrettere dem og undersøke hvorvidt deres blikk ville reflektere noe av landets situasjon.


Utopia. Roskilde Festival er et harmonisk drømmeland som eksisterer i en kort og intens periode hvert år. Her gjør mennesker som de vil. Og når det er over, så lengter de tilbake. Da passer de liksom ikke helt inn i den vanlige verden lenger og synes det er godt å være sammen med andre som også har vært på Roskilde. Helt til de sammen, sakte men sikkert forstår hvordan de skal oppføre seg i den virkelige verden igjen.

"Du våkner opp i teltet ditt. Nei, vent. Er dette teltet ditt? Du ser deg om, forfjamset, husker ikke. Hvem er dette sine ting? Rosa sokker med hvite striper. Et par støvler og en paraply. Simen skulle komme idag. Han måtte komme ned noen dager senere på grunn av jobb, kan det være tingene hans? Rosa sokker og paraply? Men det ligner ikke teltet ditt. Dette er større og har stjerner i taket. Og dessuten er det i en annen farge. Du snur deg. Ops, det ligger noen der. Du løfter på dynen. Jøss, ganske søt. Mørkt hår med solblekede striper. Du skumper borti og sier hei. Du har ligget på teltduken og ryggen er stiv som en pinne, mens hun ligger som prinsessen på erten på den luftmadrassen. Husk å kjøpe madrass idag. Den store til to hundre kroner med pumpe.

Hei, sier hun. Det må være hennes telt. Hvor er vi, spør du? Det må være greit. Det er sånn man glemmer. Du blir liggende litt til. Forsøker å sove. Må ikke gi inntrykk av at du har hastverk med å komme deg ut. Hun snorker litt og du studerer fluene i taket. Ti minutter. Så snur du deg demonstrativt rundt. Vil du ha nummeret mitt, så kan vi ringes senere? Drikke vin. Spille ølbowling?

Utenfor sitter en gjeng. De klapper. Du bukker og neier og de sier noe du ikke forstår i farten. Du spør om veien og noen vinker i en retning.

Og slik går dagene."

Utopia - en utstilling på Fotografiens Hus i Oslo i 2014.
Artikkel på foto.no: https://foto.no/a/46560