Madagaskar. I april 2017 reiste jeg til Madagaskar for å lage film om min oldefar, Ole Strand, som var misjonær i landet fra 1930 til 1950. Jeg besøkte stedene han hadde bodd og institusjonene han hadde vært med å starte. Det som møtte meg var et fattig land. Madagaskar hadde i 1960 en befolkning på 5 millioner mennesker. I 2017, et drøyt halvt århundre senere er befolkningstallet 25 millioner. Til sammenligning har Norge hatt en økning fra 3,5 millioner til 5,3 millioner på samme tid. En av mange følger av den enorme økningen er fattigdom og en befolkning der 43% er barn under 14 år.

Madagaskar_7802.jpg

På Madagaskar finnes det ikke systemer for søppel, avfall er strødd på bakken og hoper seg opp i byene. Landet mangler infrastruktur, er gjennomkorrupt, få barn gjennomfører grunnutdannelsen og 35% av befolkningen er analfabeter. Barna på Madagaskar har nesten ingenting og setter pris på alt de får, om det er en kulepenn, en gulrot eller en tom vannflaske. Samtidig blir man bedt om å ikke gi ettersom det fordrer en kultur der barna blir tatt ut av skolen for å tigge til familien.

På tross av det møtte jeg mange glade mennesker og det føltes naturlig å lage portretter og forsøke å undersøke hvorvidt menneskenes blikk ville reflektere noe av landets situasjon.

- Ole


Utopia. Roskilde Festival er et harmonisk drømmeland som eksisterer i en kort og intens periode hvert år. Her gjør mennesker som de vil. Og når det er over, så lengter de tilbake. Da passer de ikke helt inn i den vanlige verdenen lenger og holder seg tett til hverandre. Men så går det en stund og så husker de hvordan samfunnet vil at de skal oppføre seg, og vips så passer de inn. Men da er det snart tid igjen.

"Du våkner opp i teltet ditt. Nei vent. Hvem sitt telt? Du ser deg om, omtåket, husker ikke. Hvem er dette sine ting? Rosa sokker med hvite striper. Et par støvler og en paraply. Anders skulle komme idag, noen dager senere på grunn av jobb, kan det være tingene hans? Rosa sokker og paraply? Men det ligner ikke teltet ditt. Dette er større og har stjerner i taket. Og dessuten i en annen farge. Du snur deg. Ops, det ligger noen der. Du løfter på dynen. Jøss, ganske søt. Mørkt hår med solblekede striper. Du skumper borti og sier hei. Du har ligget på teltduken og ryggen er vond. Hun derimot, sover som Tornerose på luftmadrassen. Husk å kjøpe madrass idag. Den store til to hundre kroner med pumpe.

Hei, sier hun. Det må være hennes telt. Hvor er vi? - spør du. Hun har mørke fregner som øyenskyggen har spredd seg ut over, hun ser forundret på deg. Kan du ikke huske noget? Du blir liggende litt. Forsøker å sove. Vil ikke gi inntrykk av at du har hastverk. Hun snorker litt mens du kikker opp på fluene i taket. Vil du ha nummeret mitt, så kan vi ringes senere? Drikke vin. Spille ølbowling?

Utenfor sitter en gjeng. De klapper. Du bukker og neier og de sier noe du ikke forstår i farten. Du spør om veien og noen vinker i en retning.

Og slik går dagene."

- Ole

Utopia - en utstilling på Fotografiens Hus i Oslo i 2014.
Artikkel på foto.no: https://foto.no/a/46560